Prosjektet Levende Skog og sertifisering i skogeierandelslagene
 

Grunnlaget for sertifiseringen i skogeierandelslagene ble lagt gjennom prosjektet Levende Skog Bransjeprosjektet for skog og miljø 1995-1998.

Levende Skog slo fast at hensikten med sertifisering av skogbehandling er å kvalitetssikre og dokumentere et bærekraftig skogbruk på en troverdig måte og å sikre markedsadgang for produkter fra norsk skogindustri.

27. mars 1998 ble det oppnådd enighet i Levende Skog om 23 standarder for et bærekraftig skogbruk i Norge.

Det var representanter for skogeierne, skogindustrien, arbeidstakerne, miljø-, frilufts- og forbrukerorganisasjonene og myndighetene som kom til enighet om hvordan skogen i Norge bør drives.

Levende Skogs Sertifiseringsutvalg avga sin enstemmige innstilling den 30. juni 1998. Også i dette utvalget var økonomiske, økologiske og sosiale interesser representert. En vesentlig del av Sertifiseringsutvalgets arbeid besto i å finne løsninger på gruppesertifisering, som ble vurdert som det mest realistiske med utgangspunkt i at eiendomsforholdene i Norge er dominert av småskala familieskogbruk. Gruppesertifisering innebærer at flere skogeiendommer inngår i en eller annen form for gruppe, for å oppnå større kostnadseffektivitet og andre stordriftsfordeler. Sertifiseringsutvalget kom frem til flere alternative modeller for hvordan gruppesertifisering kan organiseres, samt hvordan de 23 Levende Skog-standardene kan benyttes ved sertifisering i forhold til de på daværende tidspunkt eksisterende sertifiseringssystemer ISO, EMAS og FSC.

Skogsertifisering, standarder og bærekraftig skogbruk
 

Ordet sertifisering benyttes i dag i flere ulike sammenhenger. Sertifisering betyr at noen bevitner at et produkt produseres eller behandles i samsvar med en viss standard. Å følge en standard betyr at noe gjøres på en måte som er bestemt på forhånd. Et førerkort er en form for sertifikat som viser at innehaveren oppfyller visse krav når det gjelder bilkjøring og trafikkunnskap.

En standard kan utvikles på ulike måter. En måte er at man sammen med parter som representerer ulike interesser utvikler en standard. Standarden kan siden benyttes som grunnlag for det praktiske arbeidet og selve sertifiseringen.

Når man snakker om skogsertifisering, er det selve skogbruket man mener, det vil si skogbehandling, avvirkning og terrengtransport. Den videre foredlingen av trevirke i industrien inngår ikke i skogsertifisering, men kan miljøsikres på annet vis. Skogsertifisering innebærer at det skogbruket som drives, kontrolleres mot på forhånd bestemte standarder for et bærekraftig skogbruk, dvs. et skogbruk hvor hensyn både til økonomiske, økologiske og sosiale forhold er balansert og ivaretatt.

Når det gjelder hvem som kontrollerer at standardene følges, dvs. utfører selve sertifiseringen, er det vanligste at en uavhengig tredjepart kontrollerer og sertifiserer en virksomhet. Denne uavhengige tredjepart bør være et godkjent (akkreditert) sertifiseringsselskap, for eksempel Det norske Veritas. Ved at en uavhengig tredjepart utfører sertifiseringen, styrker man sertifikatets troverdighet.