Utvikling for livsmiljøer og arter – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward

Utvikling for livsmiljøer og arter

Landskogtakseringen og rødlista for arter er de viktigste kildene til informasjon om utvikling for biologisk mangfold i skog. I Landsskogtakseringen registreres en rekke opplysninger om skogens produksjonsevne, volum, tilvekst, treslag, skogstruktur og skogskader. I tillegg registreres det viktige indikatorer for biologisk mangfold som f. eks. livsmiljøer, kantsoner og livsløpstrær. Rødlista gir en vurdering av faren for regional utdøing. Arter kan bli rødlistet som følge av liten populasjon, begrenset areal eller ved populasjonsreduksjon.

Hva sier Landsskogtakseringen om utvikling for livsmiljøene i skog

Oversikt over tilstand og utvikling i stående volum og diameter er viktig som forutsetning for langsiktig og bærekraftig ressursutnyttelse, men også for utvikling i viktige livsmiljøer for skoglevende arter. Ved inngangen til forrige århundre var skogen i Norge preget av intensiv hogst uten at det ble gjort tiltak for å få opp ny skog. Tømmerets høye verdi i forhold til relativt lave drifts- og transportkostnader gjorde at store deler av skogarealet i Norge var tatt i bruk. Skogene ble etter hvert glisne, og det ble mangel på grove dimensjoner. Den intensive utnyttelsen av tømmerresursene var trolig en flaskehals for arter knyttet til f. eks. døde trær og gamle trær med grove dimensjoner. Eksempelvis er det en rekke sjeldne sopp- og lavarter som er knyttet til gamle og grove trær. Det er også en tett sammenheng mellom diameter og graden av uthuling som gir rom for et stort mangfold av vedboende sopp og insekter.

Var alt bedre før?

Agnar Barth, professor i skogskjøtsel, skrev i 1916 et advarende innlegg i Tidsskrift for norsk skogbruk. Tittelen lød «Norges skoger med stormskridt mot undergangen». Barth slo fast at «Alle skogkyndige i vort land har forlængst været klar over, at skogens tilvekst ikke på langt nær dekker den aarlige hugst.» Debatten som fulgte førte til at Stortinget opprettet Landsskogtakseringen i 1919. Siden den gang er det gjennomført 10 takster. Den siste oppdateringen kom i 2015.

Skogen i Norge har over lang tid vært preget av menneskelig aktivitet. Det er viktig å forstå hvordan denne bruken har påvirket det biologiske mangfoldet. Beskrivelser og målinger av skogen ved inngangen til forrige århundre viste at skogen var glissen med få store trær og liten andel sammenhengende gammelskog. Utnyttelsen av døde trær til brensel gjorde at det også var få slike trær i skogen. Tidlig på 1900 tallet sto det i gjennomsnitt mindre enn 10 trær per dekar med brysthøydediameter over 20 cm (Landsskogtakseringen 1925). Rundt forrige århundreskiftet inneholdt skogen få livsmiljøer for mange skoglevende arter knyttet til døde trær og gammelskog, mens den plukkhogde åpne skogen favoriserte lyskrevende arter.

Døde trær – livsmiljø for mage arter

Et stort antall arter i skog er knyttet til død trær. Dette er arter som bryter ned trevirke, som lever av arter som bryter ned trevirke, eller som har døde trær som levested. Artene finnes særlig innen gruppene insekter, sopp og lav. Døde trær i forskjellige dimensjoner og nedbrytningsstadier gir livsmiljøer for ulike arter.

For biologisk mangfold er det derfor viktig at det finnes både stående og liggende døde trær av forskjellige dimensjoner i ulike nedbrytningsstadier. I områder hvor det drives skogbruk kan det bli færre stående og liggende døde trær med grove dimensjoner enn i områder hvor det ikke drives skogbruk. For å ivareta og øke populasjoner av arter knyttet til døde trær har skogbruket iverksatt flere tiltak for å sikre at vi får døde trær av ulike kvaliteter i skogen. Det er bl.a. gjensetting av livsløpstrær og døde trær ved hogst. I tillegg registreres livsmiljøer med store konsentrasjoner av døde trær. Disse unntas fra hogst og forvaltes som nøkkelbiotoper. Før bestandsskogbruket kom på slutten av 1940-tallet, ble de største dimensjonene tatt ut i ulike former for plukkhogst på store deler av skogarealet. Med det ble til enhver tid de eldste trærne, som kunne gitt tilførsel av døde trær, tatt ut. Over tid førte dette, i kombinasjon med uttak av brensel, til at det ble mindre og mindre død ved i skogen. I enkelte områder var døde trær så godt som fraværende tidlig på 1900-tallet. Ved overgangen til bestandsskogbruket økte produksjonen i skogen samtidig som lite tilgjengelige arealer ble mindre aktuelle å drive. Sammen med større vekt på å spare døde trær som leveområder for arter, har dette gjort at vi har mangedoblet volumet av døde trær siden den gang. I Landsskogtakseringen er det målt en økning i total mengde døde trær på 49 prosent på 16 år i perioden fra 1996 til 2012.

Hvordan står det til med gammelskogen?

Mange av artene på norsk rødliste for arter er knyttet til livsmiljøer i eldre skog, eller skog som har de kvaliteter en finner i eldre skog, som for eksempel konsentrasjoner av døde trær. Det er stor forskjell på ulike treslag med hensyn til forventet levealder. Det varier fra gråor som naturlig kan dø etter 50 år til einer og eik som kan bli mer enn 1000 år gamle. Skogsmarkas produksjonsevne, eller bonitet, påvirker også trærnes forventede levealder. Skogens alder kombinert med dominerende treslag og bonitet gir slik sett det mest riktige bilde av skogens biologiske alder. Utvikling i gammelskogsandelen i fjellskogen er ett av overvåkningspunktene etter skogbrukets miljøsertifisering Norsk PEFC skogstandard. I fjellskogområdene er for tiden mer enn 75 prosent eldre skog, det vil si skog i hogstklasse 4 og 5. Tall fra Landsskogtakseringen viser at en mindre del av arealet som i 1996 ble klassifisert som skog eldre enn 160 år, ikke lengre er det. Det skyldes både naturlige årsaker og hogst. Samtidig som noen skogarealer forynger seg, blir annen skog et år eldre for hvert år som går. Landsskogtakseringen viser at det i 1996 var 950.000 dekar med skog som var eldre enn 160 år. Bare 16 år senere var arealet økt til over 2,3 millioner dekar.

Hvordan er tilstand og utvikling for rødlistete arter i skog?

Endringer i rødlistestatus kan baseres på registreringer av reelle endringer i artens populasjonsstørrelse. På grunn av mangelfulle data blir imidlertid vurderingene ofte gjort indirekte basert på utvikling av artenes livsmiljøer og påvirkningsfaktorer. Ofte er endringer også et resultat av økt kunnskap om artene, livsmiljøer og påvirkningsfaktorer. En bedring i livsmiljøene i skog, slik vi ser i dag, kan føre til at noen sjeldne arter blir mer vanlige og dermed får en lavere truethetsstatus på rødlistete. Resultatene fra de to siste rødlistene viser dette. Fra 2010 til 2015 har 349 skoglevende arter på rødlista fått en lavere truethetsstatus, mens 117 arter har fått en høyere. Videre er mange arter ikke lenger vurdert som truet. Fra 2010 til 2015 har 134 arter gått fra å være i en truethetskategori til å bli vurdert som nær truet eller livskraftige. Bedring i miljøtilstanden medfører også at flere «nye» arter blir så vanlige at de oppdages og får en truethetsstatus på rødlista. Fra 2010 til 2015 har det kommet inn 101 nye rødlistete skoglevende arter, hvorav 77 er nyoppdaget for landet. Hele 62 av disse er vurdert som truet.