Skogsertifisering – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward

Skogsertifisering

For å sikre sporbarheten helt frem til forbruker må alle ledd i verdikjeden være sertifisert, fra skogeier til industri og sluttprodukt. I Norge er tilnærmet hele skogbruket og skogindustrien sertifisert.

Sporbare hensyn fra skog til ferdig produkt

De siste tiårene har det internasjonale markedet etterspurt produkter laget av tømmer fra miljøsertifisert skogbruk. Norske sagbruk og papirfabrikker fikk tidlig på 1990-tallet de første henvendelsene fra utlandet om å dokumentere at det ble tatt miljøhensyn. Det førte til at skogbruket og skogindustrien i 1995 i fellesskap etablerte et prosjekt med formål å bidra til et bærekraftig norsk skogbruk og utvikle en miljøstandard. Prosjektet fikk navnet Levende Skog og ble avsluttet i 1998. Miljøstandarden prosjektet fikk laget fikk også navnet Levende Skog.

Det er i dag to sertifiseringsordninger for skog i Norge, Norsk PEFC Skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Om lag 200 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC. Det er svært liten forskjell i krav til skogbehandling og miljøhensyn mellom de to miljøstandardene. Forskjellen er i hovedsak knyttet til kontrollrutiner og rapporteringskrav. I FSC-systemet legges det i større grad opp til kontroll og dokumentasjon på eiendomsnivå. Det gjør FSC-systemet best egnet for større skogeiendommer. PEFC-systemet er også tilpasset mindre skogeiendommer ved at kontroll og dokumentasjon i større grad er lagt til sertifiserte tømmerkjøpere gjennom gruppesertifisering. PEFC har også kontrollrutiner knyttet til en uavhengig tredjepart i samsvar med reglene i miljøstyringssystem ISO 14001. Her stilles det også krav til kontinuerlig forbedring av rutiner for å ta vare på miljøet.

Krav til skogbruk og skogindustri

Norsk PEFC Skogstandard, som tidligere het Levende Skog standard, ble revidert for tredje gang i 2015. Den har nå 27 kravpunkter for å sikre at det tas økologiske og sosiale hensyn samtidig som det kan drives skogbruk i samsvar med internasjonale krav til bærekraftig bruk. Kravpunktene omfatter bl.a. etablering av nøkkelbiotoper, gjensetting av livsløpstrær og hensyn til vannmiljø ved å spare kantsoner. De fungerer som en konkretisering av bestemmelser i lovverk som regulerer skogbruket. Kravpunktene er fastsatt på grunnlag av dagens kunnskap, og gjenspeiler hvilke utfordringer en for tiden mener er de viktigste å ta hensyn til. Alle tiltak knyttet til hogst og stell av skogen krever et bevisst forhold til å ta hensyn til andre interesser. Det er skogeier som har ansvaret for at tiltakene i skogen blir utført på best mulig måte. At kravpunktene følges kontrolleres både gjennom internkontroll og eksternkontroll.