Det store invasjonsåret – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

Det store invasjonsåret

2019 er allerede en liten måned bak oss, men fjoråret var året da det kom horder av bevingede vesener flyvende til Norge fra «alle kanter».

Av: Anders Hals
access_time Publisert

Hver vår kommer det normalt noen millioner trekkfugler til landet, men gjennom 2019 kom det også arter hit som er langt mindre årvisse og som det kan gå årtier mellom hver gang dukker opp i slike mengder som i fjor.

Først kom båndkorsnebben

Østfra kom først båndkorsnebben – og seinere konglebiten og den mer årssikre sidensvansen, sørfra kom tistelsommerfuglen i millioner av eksemplarer og til dels keiserkåpa – en annen dagsommerfugl, og seinhøstes og i vinter har det også dukket opp en del haukugler i deler av kongeriket der den arten normalt ikke finnes.

Den høyarktiske konglebiten er en nær slektning av de tre andre korsnebbartene vi har i Norge – grankors-, furukors- og båndkorsnebb. Den er Nordens største finkefugl, nesten trostestor og har hvite vingebånd, men skiller seg markant fra alle de tre andre ved at nebbspissene ikke krysser hverandre. De utfargede hannene – dvs. hanner som er to år og eldre, er nærmest rosa/bringebærrøde, mens hovedfargen hos hunner og unge hanner går i gult og gultoransje. Arten er normalt lite sky, noe som muligens henger sammen med dens øvrige, diskrete levesett langt fra folk.

Konglebiten hører hjemme i nord og øst. Den er i tilknytning til invasjonsår så vidt påvist hekkende så langt sør som i Innlandet (Oppland/Hedmark), men er i Norge lettest å treffe i Pasvik i Finnmark. Den hører i all hovedsak hjemme i taigabeltet hele veien østover gjennom Russland og inn i Nord-Amerika, men som for alle andre invaderende arter – når maten mangler, tas det til vingene for å finne maten der den måtte være. Siste store invasjon i Sør-Norge av konglebit var i 1995, så det at tusener av konglebiter denne vinteren har dukket opp i Sør-Norge og spist av på gjenværende rognebær og seinere på diverse andre gjenværende bær, er slett ikke dagligdags.

Konglebit hunn gumlende på gammel rognebær. Foto: Anders Hals.

 

Mye rognebær

Den har vist en utrolig evne til å finne nettopp rognebær, som det var eventyrlige mengder av høsten 2019 etter den varme sommeren 2018. Trostene tok sin del tidligere sist høst, men det må ha vært en god del igjen til konglebitene. Da det etter hvert begynte å knipe med rognebær, ble gjesten fra det høye nord også observert i parker og tettbebyggelse.

Det henger selvsagt også litt sammen med at det i slike områder er flest mennesker som kan observere, men det har virkelig florert heftig med bilder av konglebit på diverse nettsider denne høsten og vinteren. Det har dessuten kommet fuglekikkere fra langt sør i Europa for å få sett denne egentlig svært sjeldne arten.

Båndkorsnebben er som navnet antyder en nær slektning av våre to vanlige korsnebbarter – gran- og furukorsnebb. Båndkorsnebben har et spinklere nebb enn de to andre og markante, hvite bånd over vingene. Den hører i hovedsak hjemme østover i Russland hvor det vokser mye sibirsk lerk, og nebbet er da også som spesialdesignet for å plukke frø ut av lerkekongler. Den er muligens mer vanlig i Norge enn antallet observasjoner skulle tilsi, men det har vært langt mellom observasjoner som sikkert har kunnet indikere hekking.

Forekomsten i Norge henger nøye sammen med frøårene på gran, da korsnebber generelt – og spesielt grankorsnebben som faktisk på denne tida er i full gang med hekking, kan farte omkring i tallrike og ganske store flokker. Fuglene befinner seg stort sett i tretoppene, og da kan det være vanskelig å skjelne vingebåndene hos båndkorsnebb. Dermed kan det også være vrient å skille alle korsnebbartene fra hverandre. Lyden hos båndkorsnebb er noe avvikende fra grankorsnebb, men den slags er ikke enkelt å registrere av meningmann.

Liten ungeproduksjon for ugler

Haukugle i typisk posisjon i toppen av et tre på utkikk etter en smågnager. Foto: Anders Hals.

Sommeren 2019 var et helt svart år for smågnagere i store deler av Sør-Norge. Derved var det heller ikke mye mat for ugler og andre som har smågnagere som en hoveddel av føden. Det førte i sin tur ført til en usedvanlig liten ungeproduksjon for ugler. I høst og vinter kan det imidlertid synes som om smågnagerne er på tur opp igjen, og dette kan ha utløst en del bevegelse hos bl.a. haukugle. Denne uglearten er normalt tilstedeværende i deler av fjellskogen nordover på Østlandet og i Trøndelag, men er vanligst i Nord-Norge.

Mot slutten av 2019 og inn i 2020 har det dukket opp en del haukugler i lavlandet i Sørøst-Norge, noe som både kan ses i sammenheng med en økende tilstedeværelse av smågnagere og svært lite snø. Fravær av snø passer smågnagerne svært dårlig, men de som jakter på dem tilsvarende mye bedre.

Tistelsommerfugl

Alle organismer har egentlig ett mål her i livet – det å overleve, og det er også målet til tistelsommerfuglen, som uten tvil har det mest imponerende trekket av alle de artene vi omtaler her. Tistelsommerfuglen er som navnet glad i tistler. Den har globalt det videste utbredelsesområdet av alle dagsommerfugler, og er funnet over det meste av Norge

Det mest spesielle ved arten er dens utrolig trekk. Fra kjerneområder i Nord- og Sentral-Afrika bruker den inntil seks generasjoner fra den forlater «hjemmets lune rede» et sted der sør, til den kommer innover Skandinavia og like stille som den kommer, forsvinner sørover igjen utpå sommeren en gang. I litteraturen oppgis det at arten har ei trekkrute på inntil 14 000 km!

Forsommeren 2019 kom millioner av dem flagrende sørfra med slitte vinger som tydet på at de hadde vært i lufta en stund. Vel ankommet la de sine egg som i løpet av få sommeruker forhåpentligvis gikk via larver til nye sommerfugler som forlot landet ut mot høsten. Arten overlever nemlig ikke en norsk vinter. Ingen av de millionene som dukket opp i mai, var født her. Dens tilstedeværelse i Norge varierer også mye fra år til år, og til sommeren er det slett ikke sikkert en ser noen av dem i det hele tatt. Da får en dvele ved de minnene og bildene en tok av denne store dagsommerfuglen i fjor.

En av noen millioner langveisfarende tistelsommerfugler som inntok landet i løpet forsommeren 2019. Foto: Anders Hals.